Hva er vitsen med å mobbe?

Ja, det lurer jeg virkelig på. Hva gjør deg, som mobber, så mye bedre enn alle andre? Hva får du ut av å mobbe? Føler du deg bedre? Blir du kulere? Eller mobber du kunn for å få andre til å føle seg ræva.!?

Selv har jeg blitt mobbet halve livet. Og jeg ser ikke vitsen! Mobbinga begynte så fort jeg begynte på skolen. Og det bare fordi jeg hadde noen kg for mye, feil type klær, fordi jeg skiftet hårfrisyre ofte o.l. Jeg kan fortsette i evigheter å nevne, men nå tok jeg det som jeg ble mobbet mest for. Jeg de fleste hadde..husker en gang jeg hadde vært hos frisøren. Kom blid og meget fornøyd på skolen med den nye sveisen. Den første slengbemerkningen jeg fikk var : " Herregud, panneluggen din er jo skeiv".
Jah, tenkte jeg. Nettopp fordi den skal være skeiv. Den var klipt sånn. Andre dager fikk jeg dette slengt mot meg: " Du har jo flere frisyrer enn det finnes i verden jo". Ja, hva så tenkte jeg. Da liker jeg vel å forandre på håret da. Ikke ha den gamle kjedelige fasongen som alle andre hadde!

Men det er spesielt en episode som har satt seg fast i meg. Og det som skjedde den gangen, har virkelig ødelagt mye for meg.

Jeg gikk hjemmefra tidlig nok til å møte venninna mi når hu gikk fra skolebussen. Hu så litt bekymra ut og fortalte meg hva hu hadde hørt på bussen. Nemmelig at idag skulle Annette få bråk! Hu ville jeg skulle gå hjem, men jeg hadde jo ikke gjort noe galt, så jeg gikk på skolen som vanlig. Dagen gikk greit, men så kom storefri. Vi sto ved varmeovnen ved jentedoen og snakka.. Så kommer en stor jentegjeng mot meg, og vips så står jeg inntil en vegg, med jentene samla rundt meg. Jeg ble beskyldt å hatt sendt meldinger og ringt til kjæresten til en gutt i klassen. Hadde vist prøvd å ødelegger mellom de to. Disse jentene hadde ringt denna jenta opp igjen, og spurt om det var Annette (også etternavnet mitt) som sto bak alt dette. Jenta, så dum som hu var, sa selvfølgelig, ja det er meg. Jeg nektet og nektet. Jeg hadde jo ikke gjort dette. Ikke var jeg forelska i denne gutten heller. Jeg fortalte at jeg hadde vært i bursdagsselskap for mitt søskenbarn den dagen de meldingene hadde blitt sendt. Fortalte at mobilen min lå hjemme og at jeg ikke hadde sendt de meldingene. Det kunne alle i slekta bekrefte. Nei ingen trudde på meg. De slo meg i ansiktet, dro meg i håret, kalte meg mye stygt osv. Mine venninner(som jeg sto med aller først) sto bare inntil varmeovnen å så på. INGEN tok mitt ord, ingen forsvarte meg, ingen hjalp meg. Der sto jeg, helt aleine mot denne store gjengen, som bare ble større og større. Det føltes som om hele ungdomskolen sto å så på. Mens INGEN brøyt inn.. Etter å ha stått der i en hel evighet(som det føltes ut som) sa jeg at, JA selvfølgelig har jeg sendt de mld. Sånn ferdig. Nå kan dere gå. Men neida, ble jo bare enda værre.. Tilslutt kom engelsklæreren min gåenes forbi. Jentene trakk seg litt unna og jeg rakk å løpe. Løp bortover gangen og der ble jeg stoppa av Britt. Hu så jeg gråt og lurte på hva det var for noe galt. Jeg ble tatt inn til rektor, JEG, som ikke hadde gjort noe galt! Jeg fortalte hva som hadde skjedd og ble sendt videre opp i gymsalen. Og der var en av de jentene! Yess tenkte jeg! Nå er det på'n igjen! Men til mitt store sjokk, trudde hu på meg. Hu beklaga og var lei seg. Jeg satt i gymsalen litt, og fikk endelig gå hjem. Rektor tok dette opp med jentegjengen og to av dem sendte beklager melding til mobilen min. Rektor lurte også på om jeg ville at hun skulle sende med ett brev hjem til dems foreldre, og dum som jeg var sa jeg nei. Noe jeg angrer på i ettertid!

Den jenta som hadde sendt de meldingene, og ringt, var ei jente ifra Oslo. Og det fant vi ut fordi nummeret ble til slutt søkt etter på gulesider! Tenk om de bare hadde søkt på nummeret FØR dem skyldte på meg.

Den episoden har virkelig satt seg fast i meg, ødelagt en del av meg, og til og med den dag i dag, klarer jeg IKKE å se på de personene! Jeg virkelig håper at dem får oppleve noe sånt selv.! Er det noen jeg virkelig hater så er det dem!